I alle fall i mitt tilfelle! No på fredag som var, gledde eg meg faktisk til gym, for fyrste gong i livet. Då eg fekk meddelt at me skulle spele stikkball, blei eg endå meir positivt innstilt. Stikkball er nemleg det einaste ballspelet eg føler at eg kan ha ein sjans i, og er med dette ein av svært få sportar eg deltek i frivillig.
Me spelte gutane mot jentene. Flink som eg var, enda det med at eg vart att blant dei siste på bana. Til slutt var det berre eg og Kristin att mot alle gutane. Men då dei på laget vårt som stod på andre sida og var “døde“, begynte å rope i kor: “Kristin, Kristin, Kristin ( klapp, klapp, klapp)...” hugsa eg brått kvifor eg aldrig har likt gym. Og e forstod brått kvifor eg var blant dei to siste på bana. Dei ser ikkje på meg som nokon utfordring å ta, derfor sparar dei meg til slutt og prøver å få ut “dei beste” først (med “dei beste” meiner eg alle unntatt meg).
Då eg var liten (eller yngre, liten er eg framleis), hadde gym læraren min ein veldig lite pedagogisk måte å dele klassa inn i lag på. Denne metoden gjekk ut på at det var to elevar som skulle plukke ut ein og ein kvar si gong . Her kunne dei velje og vrake, og det var jo alltid ein fordel å få flest av dei som var generelt gode i alt med på laget. Her stod eg alltid igjen til sist, då gadd dei ikkje sei namnet mitt ein gang. Dette var nok eit volsomt nederlag for laget. Å, som eg skamma meg! Eg var glad i å væra innbytar for å sei det slik. Eg hadde ikkje mykje å bidra med på bana. Og eg fekk ikkje akkurat mogelegheita til å forbetre meg heller, då ingen ville sentre til meg, eller lære meg korleis eg kunne bli betre.
Åra gjekk, og eg blei eldre. 60 meteren på ungdomsskulen var og nokso flaut, der eg kom over målstreken 2-3 sekund etter den nest dårligaste.
Mine eigenskapar i faget gym var som du no sikkert har forstått, under middels! Men heldigvis vurderer ein og etter innsats og engasjement også i dette faget. Innsatsen sank i takt meg engasjementet til eit nivå på linje med eigenskapane, og snittet på vitnemålet der med.
No nærmar eg meg eit poeng her. Eg har alltid forbunde fysisk aktivitet med noko negativt fordi det er noko eg føler eg ikkje har fått til. Greitt nok ,alle er ikkje like flinke i norsk, matte, historie og alt dette, men slikt MÅ ein jo lære og kunne litt om. Når det gjeld gymnastikk og fysisk aktivitet, som eg meiner er veldig viktig å få inn som ein naturlig del av kvardagen i ung alder, tykkjer eg at ein som lærar må gjere sitt for at dette skal bli noko positivt for alle. Sjølvsagt kan det by på store utfordringar når alle har forskjellige ting dei likar og ikkje likar. Men prøv å inkluder alle så godt som rå, og varier aktivitetane slik at alle føler dei i alle fall meistrar ein ting. Så til poenget: NEI til karaktersetjing i gymnastikk! Dette er ingen god motivasjonsfaktor. Det blir dobbelt nederlag viss du alltid tapar i sport og i tillegg skal få ein karakter som dreg ned snittet. Motiver heller ved å få fram konkurranseinstinktet. JA til fleire timar gym i veka! Få norsk ungdom opp ifrå stolen og vekk ifrå dataskjermane og lær dei at fysisk aktivitet er MOROSAMT! Alle har noko dei likar og kan få til. Eg vil tru det blir meir positivt då, når ein ikkje nødvendigvis må væra flink å springe eller god i fotball for å oppnå gode karakterar på vitnemålet.
I u-land blir det ofte lagt vekt på fotball i bistandsarbeid, rett og slett for at ungdom skal få i alle fall eit positivt innslag i ein elles forferdeleg kvardag. Der dei kan knytte band med andre på ein positiv måte og berre ha det morosamt. Her motseie eg mitt eige utsegn i overskrifta ganske kraftig. No går det brått over til ein anna tema som eg kunna sagt så mangt om, men det skal eg ta ein annan dag! Nordmenn har det alt for godt!
søndag 10. mai 2009
torsdag 30. april 2009
Ut På Tur, Aldrig Sur!
I natt har vi sovet ute i vind og blest, for å se noe vi ikke fikk sett. Vi var en liten gjeng fra folkehøgskolen som ville være med på overnattingstur uti skogen for å se på orrfuglleik tidlig, tidlig om morningen. Vi grilla og kosa oss om kvelden, før vi la oss, noen i en lavvo, noen unner åpen himmel. Jeg tror ikke det ble så store forskjellen. Da jeg hadde krøpet meg inn i en alt for liten sovepose, snek kulda seg inn på meg. Kulde og kulde, det var da sikkert 10 grader vil jeg tro, men jeg frøs!
Der jeg lå å vred meg for å få i meg litt varme, begynte jeg å tenke på at, jeg har da vert ute en vinterdag før!
Jeg tenkte tilbake på den gangen vi var på klassetur på ungdomsskolen midt på vinteren i april. Vi gikk vel i 8. klasse og skulle på gapahuktur. Det var melt storm utover kvelden, men som det tøffe friluftsliv folk vi var (og fremdeles er), tenkte både elever og lærere at dette ble nok en flott tur! Foreldrene derimot, håpet på avlyst overnatting der de satt hjemme å bet negler å håpet på at deres søte små skulle komme hjem til kvelden.
Da vi var kommet fram til stedet vi skulle være, etter en lang marsj i bratte bakker, måtte vi bygge gapahuken. Den består ev et skråtak, det vil si at den ene veggen er helt åpen. Foran åpningen tente vi bål å håpet på at varmen skulle blåse inn til oss. Vi bygde 4 gapahuker som stod imot hverandre i en firkant, slik at i hvert fall en av dem skulle være heldige med vindretningen. På kvelden da de fleste hadde falt til ro å ville prøve å sove, var det en som hadde et voldsomt energinivå. Han sang “E6” så det joma i timevis. Da det endelig ble stilt, tror jeg at jeg klarte å sovne litt, for da jeg åpna øynene igjen for å se om det var blitt dagen, hadde jeg fått et tykt teppe med snø over meg. Vinden ulte, en pressenning føk av gårde. Jeg rista av meg litt snø å prøvde å sove litt igjen. Etter å ha rista av meg sikkert 15 cm med snø 4 ganger, ble det endelig dagen! Vi spiste litt å pakka sammen fort, fort, nå ville vi hjem til varmen!
I 10. kasse var vi på snøhuletur. Etter at alle hadde vert med på å grave ut huler store nok til 10 personer, fikk vi valget. Vi kunne enten ligge i lavvo med ovn, en varm hytte eller snøhule. Jeg valgte det siste. Også her var vi heldige med været, om kvelden var det full snøstorm. Etter å ha kavet meg inn i hulen å lagt meg til, kjente jeg selvfølgelig “naturen kalle“. Samme med en venninne. Det var et godt stykke å gå til hytta, også med fare for å blåse bort eller gå seg vill i snøkavet. Så vi gikk ikke langt unna hula vår for å gjøre vårt fornødne. Snakk om å tisse i motvind, uansett hvordan man snudde og vente på seg, så var det motvind. Om morgenen da jeg våknet etter en iskald natt hadde innbyggertallet i snøhulen sunket med 70%. Tre kalde kropper pakket tingene sine å gikk til frokost.
Moralen i dette er vel at, det kan alltid bli verre, man har det ikke så ille likevel hvis man tenker seg om. Vi fikk ikke sett noen orrfugler, men vi fikk da enda en opplevelse! Det er jo slikt man husker, det er morsomt å samle på opplevelser, både gode og dårlige! :p
Der jeg lå å vred meg for å få i meg litt varme, begynte jeg å tenke på at, jeg har da vert ute en vinterdag før!
Jeg tenkte tilbake på den gangen vi var på klassetur på ungdomsskolen midt på vinteren i april. Vi gikk vel i 8. klasse og skulle på gapahuktur. Det var melt storm utover kvelden, men som det tøffe friluftsliv folk vi var (og fremdeles er), tenkte både elever og lærere at dette ble nok en flott tur! Foreldrene derimot, håpet på avlyst overnatting der de satt hjemme å bet negler å håpet på at deres søte små skulle komme hjem til kvelden.
Da vi var kommet fram til stedet vi skulle være, etter en lang marsj i bratte bakker, måtte vi bygge gapahuken. Den består ev et skråtak, det vil si at den ene veggen er helt åpen. Foran åpningen tente vi bål å håpet på at varmen skulle blåse inn til oss. Vi bygde 4 gapahuker som stod imot hverandre i en firkant, slik at i hvert fall en av dem skulle være heldige med vindretningen. På kvelden da de fleste hadde falt til ro å ville prøve å sove, var det en som hadde et voldsomt energinivå. Han sang “E6” så det joma i timevis. Da det endelig ble stilt, tror jeg at jeg klarte å sovne litt, for da jeg åpna øynene igjen for å se om det var blitt dagen, hadde jeg fått et tykt teppe med snø over meg. Vinden ulte, en pressenning føk av gårde. Jeg rista av meg litt snø å prøvde å sove litt igjen. Etter å ha rista av meg sikkert 15 cm med snø 4 ganger, ble det endelig dagen! Vi spiste litt å pakka sammen fort, fort, nå ville vi hjem til varmen!
I 10. kasse var vi på snøhuletur. Etter at alle hadde vert med på å grave ut huler store nok til 10 personer, fikk vi valget. Vi kunne enten ligge i lavvo med ovn, en varm hytte eller snøhule. Jeg valgte det siste. Også her var vi heldige med været, om kvelden var det full snøstorm. Etter å ha kavet meg inn i hulen å lagt meg til, kjente jeg selvfølgelig “naturen kalle“. Samme med en venninne. Det var et godt stykke å gå til hytta, også med fare for å blåse bort eller gå seg vill i snøkavet. Så vi gikk ikke langt unna hula vår for å gjøre vårt fornødne. Snakk om å tisse i motvind, uansett hvordan man snudde og vente på seg, så var det motvind. Om morgenen da jeg våknet etter en iskald natt hadde innbyggertallet i snøhulen sunket med 70%. Tre kalde kropper pakket tingene sine å gikk til frokost.
Moralen i dette er vel at, det kan alltid bli verre, man har det ikke så ille likevel hvis man tenker seg om. Vi fikk ikke sett noen orrfugler, men vi fikk da enda en opplevelse! Det er jo slikt man husker, det er morsomt å samle på opplevelser, både gode og dårlige! :p
søndag 26. april 2009
Mitt Fyrste Innlegg
Dette er då meg då eg var ung. Her var eg eit uskyldig lite menneske, der eg tulla rundt i mi eiga verd og viste lite om kva som venta meg. Eg haldt fram å nyte min trygge og bekymringslause tilvære i nokre år til, før eg fekk oppdaga at livet byr på mange vanskelege val og oppdagingar. Eit val eg har slite mykje med, og slit med den dag i dag er å finne ut av kva målform eg skal velje å bruka(...). Det er noko du kjem til å få oppleve viss du held fram med å lesa denne bloggen. Her kjem eg til å leggje ut litt om meg og kva eg har opplevd og vil oppleva i framtida, og elles ting det eventuelt vil falle meg inn å skriva om.Akkurat no fekk eg eit stort behov for å greie ut om kvifor eg tykkjer det å velje målform er så vanskeleg. Det har seg nemleg slik at eg lærte å lesa å skriva i fyrste klasse, på nynorsk( eller landsmål som eg likar å kalla det). Klassen min fekk ikkje undervisning i riksmål( eller bokmål som du kanskje ville sagt) før i 9 klasse på ungdomsskulen. Då var eg heilt fullstendig likegyldig til kva målform eg likte best, rett og slett fordi eg gjorde det like bra i begge. I seine år har eg måtte velje. Til dømes om eg vil ha det eine eller det andre som hovudmål på vidaregåande, eller kva målform eg vil ha på selvanngivelsen, teoriprøven osv. Eg anar ikkje kva eg har valt på dei forskjellige, fordi det går for det same for meg. Eg har ein påstand om at landsmål gjenspeilar det norske talemålet best. Rett og slett fordi Ivar Aasen vandra rundt i vårt dyre fedreland og samla opp og samanlikna forskjellige norske dialektar på bygdene. Riksmålet er fornorska dansk. I dag står det skrive at dei to målformene er likestilte. Noko norsk media i dag er svært dårlege på å halde ved lag. Så som den patriot eg er, vil eg her heidra begge våre norske målformar å bruke dei to om kvarandre slik at dei blir likestilt, om ikkje anna på min eigen blogg.
Litt samfunnsengasjemang er viktig å få med seg på ein blogg tykkjer eg. Kommenter alt du vil!
Abonner på:
Innlegg (Atom)